«Det føltes som om jeg så pappa på lerretet, uansett om det var Sean Connery eller Roger Moore som spilte James Bond.»

hele. I dag tygger han vaniljeis med sjokolade mens han fikler med to svarte pistoler. Luftpistoler. Kopier av modeller brukt i to av de 22 offisielle James Bond-filmene.

Gunnar leker ikke museum.

– Det var bare noe som føltes veldig riktig.

Egentlig var han for liten, men sammen med storebrødrene fikk han dra på Royal kino i Nybro for å se Sean Connery i Bond-klassikeren «Goldfinger». Han var åtte år gammel og husker fremdeles følelsen. Det handlet om å overleve – og om å være ensom. Gunnar hadde aldri drømt om å redde verden, men han visste en ting eller to om ensomhet.

«Hvorfor heter du Shäfer og ikke Puddel eller Doberman?

», pleide barna i klassen å spørre. Han trekker på skuldrene.

– Du vet, barn finner på ting for å være stygge. Sånn er det jo. Hadde man briller, ble man kalt brilleslange. 
Jeg hadde tysk etternavn og ble sett på som litt annerledes.

Man er kanskje lei seg og gråter en stund, men så blir man sterkere.

Ting var litt annerledes i Gunnars familie. Det tyske etternavnet har han fra faren Johannes Shäfer, en tidligere tysk soldat som etter ni års ekteskap forsvant sporløst fra sin svenske kone og deres tre sønner i 1959.

Gunnar var to år gammel. Han skulle ønske at han husket noe.

– Jeg lengter fremdeles etter å treffe ham, etter å høre hele historien. Jeg vil vite hva som skjedde med ham.

Dro han tilbake til Tyskland, ble han drept, eller reiste han kanskje til Argentina og startet et nytt liv der? Det blir bare spekulasjoner, sier Gunnar. 
I ti år var faren internasjonalt etterlyst. Så ble han erklært død. Selv i dag er det ingen som vet hva som skjedde med ham.

– Jeg har ingen anelse om hva han opplevde i livet, men han var høyt oppe i den tyske armé. Mamma har fortalt at han våknet om nettene og hadde mareritt om venner som ble skutt i hodet. Når man opplever krig på nært hold, kan man umulig ha det bra i etterkant

. Jeg tror ikke at man kan fortsette å leve et vanlig liv etter å ha sett hva krig gjør med mennesker.

Han krøller sammen ispapiret og blir stille. Gunnars mamma måtte vente til ektemannen var erklært død før hun fikk skilsmissepapirene. Noen år seinere traff hun en ny mann som flyttet inn og ble Gunnars stefar. 
Det var fint nok det, men Gunnar ble aldri kvitt savnet eller følelsen av at det var noe som manglet. 

Hver gang det kom en ny Bond-film, dro han på kino. Så begynte han å lese Ian Flemings bøker om agent 007. Fleming var del av den britiske marinens etterretningstjeneste under andre verdenskrig, og akkurat det fascinerte Gunnar.

Han begynte å fantasere. Kunne hans egen far ha møtt Ian Fleming under krigen?

– Jeg manglet svar, og tok til meg Ian Flemings historie. James Bond ble en farsfigur, en surrogatfar for meg, og hver gang det kom en ny Bond-film fikk jeg en liten pause fra virkeligheten. Det føltes som om jeg så pappa på lerretet, uansett om det var Sean Connery eller

Roger Moore som spilte James Bond. Den eneste forskjellen mellom pappa og Ian Fleming er jo at den ene var på den gode siden, mens den andre var på den onde. Pappa var «the bad guy», men aldri for meg. Gunnar lener seg over bordet, sier at opplevelsen av krig er like traumatisk uansett hvilken side man kjemper for. 

Han forteller at han aldri har gitt opp håpet om å få vite hva som skjedde med faren. Sannsynligvis har han jo slektninger et eller annet sted i Tyskland.

– Jeg liker ikke å trenge meg på folk. Men jeg har et håp, sier han.

– Det er mange tyskere som besøker museet mitt.

Kanskje ringer det noen en dag og sier at de kjenner familien min. Det er en av grunnene til at jeg driver dette museet. 

Den andre grunnen er at mamma ofte fortalte meg at hun angret på at hun takket nei til å kjøpe et konditori i Nybro. Jeg har ikke lyst til å angre på noe jeg ikke har gjort. Det er den viktigste grunnen til at jeg har våget å følge drømmene mine.

Det blinker i blått neonlys. I Nybro har selv toalettet

James Bond-tema, og hvis man ikke liker champagne kan man bare trekke over i martini-baren. Flere år har det tatt å realisere museumsdrømmen, en tanke som tok form i takt med en voksende samling av James Bondeffekter.

Først trodde folk at Gunnar var blitt gal, men siden 1999 har en jevn strøm av turister, nærmere 3000 i året, besøkt det som en gang var et helt vanlig billakkeringsverksted.

De vil se bilene, champagnebaren og kinoen med de røde plysjsetene.

– Det føles som om jeg har kommet nærmere og nærmere et helhetsbilde, min drøm om hvordan pappa og Ian Fleming levde sine liv. Det er det jeg har prøvd å skape i dette museet.

I dag har Nybros innbyggere vent seg til synet av den røde BMW Z3-en med 007-skilter. Lokalavisa stikker stadig innom museet, og den lokale pizzasjappa har lansert en egen James Bond-pizza. Alle vet at det er Gunnar som bor i det røde huset med gullskiltet «GoldenEye

», det samme navnet som Ian Flemings berømte hus på Jamaica. Gunnars to voksne sønner hjelper stadig til på museet, og ingen synes å reagere på at en mann på

54 bare vasker seg med James Bond-såpe.

– Telefonnummeret mitt har 007 som de tre siste sifrene. I 2007 skiftet jeg navn. Valg av år var ikke tilfeldig, for å si det sånn ...

De siste åra har han hatt fast følge, men noe ekteskap kommer ikke på tale. James Bond er ugift, og da er Gunnar også det. Kjæresten er ikke like interessert, men Gunnar får drive på med sitt.

– En gang i uka ser vi en Bond-film og deler ei flaske Bollinger. Hun er ikke så glad i filmene, men drikker gjerne champagne. James Bond har lært meg om livet, og siden folk sa at jeg aldri kom til å lykkes, er jeg opptatt av at man må tørre å tro på seg selv. Det er lov å drømme. 
magasinet@dagbladet.no

Han har lakksko, smoking – og i hånda: en pinneis.

– Jeg føler meg som James Bond. Jeg har både BMW og motorsykkel, og jeg drikker ei flaske Bollinger-champagne i uka. Jeg går ikke rundt på byen med pistol, akkurat, men jeg føler meg både glad og pigg når jeg går i smoking, sier Gunnar Bond James Shäfer.
– Men hvorfor heter du Bond James og ikke James
Bond?
– Jeg vil kunne si «my name is Bond, James Bond».
Hvis jeg hadde hett James Bond, ville det jo blitt «my
name is James, James Bond». Man sier jo alltid etternavnet
først.

På en grønn gressflekk i den svenske småbyen Nybro,
vegg i vegg med en butikk som selger bildeler, ligger
verdens eneste James Bond-museum. Fra parkeringsplassen
på forsiden har man god utsikt over motorveien
og bilene nedenfor. Nybro er et sted man fort kjører forbi,
men et stort 007-skilt gjør at bilistene bremser litt. Kan
det virkelig stemme? Ja, her ligger et museum som huser
en BMW Z3 fra filmen «GoldenEye», motorsykkelen fra
«Tomorrow Never Dies» og Jaguaren som ble brukt i den
første innspillingen av «Casino Royale». Og hvis man
svinger av motorveien, parkerer og går inn, er sannsynligheten
stor for at man møter Gunnar – sjefen for det